På gjensyn Mali..

I Grålysningen bøyer tre hvitkledde menn seg mot støvet i en liten landsby nær grensa til Burkina Faso. Nede i det tørre elveleiet står fargerikt draperte kvinner og haler opp bøttene fra vannhullet. Nok til vask, mat og drikke.

I hovedstaden Bamako blir nytrukket cappucino båret rundt til bordene på restauranten. Vestlige bistandsarbeidere diskuterer finanskrise mens de skuer utover Nigerelva som dovent renner nordover på sin lange ferd til Guineabukten.

Bussen fra Gao har stoppet i Douentza, seks timer forsinket, med 800 km igjen til hovedstaden. Bussen er overlesset med mennesker, rissekker, sykler, ved og høner. Overalt er det folk som vil selge peanutter, mango, hirse, eller hva med ei geit!
Sjåføren ligger under bussen og skrur..

Utenfor moskeen, ikke langt fra markedet i Djenne, sitter Ibrahim på et teppe. Han drikker te og venter på at kveldsbønnen skal begynne. Sola er på vei ned, himmelen farges dyp rosa, og landskapet får myke konturer. Fra minareten ropes det endelig til bønn.

I en karavaneleir ute i ørkenen 120 km nord for Timbuktu, samles tuaregene rundt leirbålet. Værbitte indigo-kledde menn snakker dempet sammen. I morgen er det atter en dag hvor nye kilometer skal tilbakelegges under Saharas brennende sol.

Ved Tireli i Dogonland sitter eldsterådet samlet. Taket er lavt så ingen skal reise seg i sinne. Landsbyens fremtid avgjøres ved å tolke revespor. Månen henger lavt over den enorme klippeveggen som strekker seg helt til Bandiagara.

Dette og veldig mye mer er "vårt" Mali. Vi har fått opplevelser som vi for alltid vil ha med oss, og vi er både takknemlige og glade for at vi våget å legge ut på dette eventyret. Rett før midnatt i morgen den 10. mai, forlater vi afrikansk jord for denne gang, og reiser hjem på ferie. Vi gleder oss naturligvis veldig til å treffe familie og venner igjen. Det blir også deilig å kunne kjøpe all den maten vi vil på butikken, kjøpe pølser og is på Narvesen, drikke kaldt vann rett fra springen, nyte norsk natur og mye mye mer. Men det blir også litt rart at ikke alle roper, vinker og hilser på oss, at ikke veldig mange kommer til å spørre hvordan vi har sovet, om vi er friske, og hvordan resten av familien har det, som er vanlig å gjøre her i Mali. Så selv om vi nå er ganske slitne og gleder oss stort til å komme hjem, så føles det godt at vi skal tilbake til Mali til høsten. Benedicte reiser ut igjen til Mali 10. august. Rune, Johannes og Magnus reiser ikke ut igjen før 13. september, fordi Johannes skal begynne på ungdomsskolen, og skal gå de fire første ukene i Norge.
Da gjenstår det bare å takke for følget. Det har vært både inspirerende og hyggelig at så mange av dere hjemme har fulgt oss her på bloggen dette året. Vi har etter beste evne forsøkt å formidle endel av de tankene og opplevelsene tiden her i Mali har gitt oss, og er veldig takknemlige for alle de positive tilbakemeldinger vi har fått.

Vi håper jo å møte så mange av dere som mulig, men benytter anledningen her til å ønske alle en flott sommer!

Hilsen

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

Elefanttur

Afrika er dyrenes kontinent. Alle har vi et forhold til "dyrene i Afrika" enten vi er naturinteresert eller ei. Endelig var det vår tur til å få oppleve en av "the big five", nemlig elefanter.
Her hvor vi bor i Mali, i overgangen mellom savanne og ørken, trekker hvert år tusenvis av elefanter over grensen fra Burkina Faso på jakt etter mat og gode vannhull. Den beste tiden for å finne elefantene er nå i slutten av tørketiden, fordi det er lite vann igjen, og dermed større tetthet av elefanter på de stedene hvor det fortsatt finnes vann. Så på gode anbefalinger pakket vi for overnatting, og satte kursen for bushen. Etter to timers off-road kjøring gjennom et landskap stadig skiftende mellom savannens gule gressganger og ørkenens solsvidde sletter, var vi ved målet. En liten innsjø, spredt skog og en liten tuareg-bosetning. Etter de obligatoriske hilseritualene( tar veldig lang tid her i Mali)var tuaregene klare for å vise oss elefanter. Vi var veldig spente, for det er på ingen måte noen selvfølge at man finner elefanter. Det viste seg å være ubegrunnet, det var hundrevis av elefanter i området. Rett før solnedgang kom de i flokker ned mot vannet for å drikke. Vi ble passet godt på av tuaregene, og holdt oss på trygg avstand for ikke å provosere dyrene. Mange har endt sine dager fordi de har kommet for tett på elefanter, de er ikke akkurat til å spøke med.
Det var et fantastisk skue i kveldstimen, med paraplyformede akasietrær i siluett mot ildrød himmel, mens stadig nye flokker av trumpeterende elefanter nærmet seg vannhullet. Det er lett å bli fyllt med ærefrykt når man observerer disse majestetisk flotte dyrene i sine rette omgivelser.
Mørket faller fort på i Afrika. Vi måtte derfor bruke de siste minuttene med dagslys til å rigge leir, og det helst på et sted hvor elefantene ikke tramper over på natta! Men når myggteltene er oppe og du sitter rundt bålet og griller kjøtt, føler den varme kveldsbrisen mot ansiktet, og titter opp på den afrikanske kveldshimmelens myriader av stjerner, ja, da ønsker man seg egentlig ingen andre steder...
Neste morgen var det opp i grålysningen for å se elefantene returnere til innsjøen. På ny fikk vi oppleve fantastiske øyeblikk med massevis av elefanter i alle størrelser. Alt fra diende elefantbabyer til noen enorme hannelefanter.
Etterhvert som sola fikk tak, og elefantene vandret avgårde på sin katakteristiske gyngende måte, var det på tide å takke våre venner tuaregene for gjestfriheten, og ta fatt på hjemveien.
På vei hjem tilbake til Douentza møtte vi på karavaner som var på vei gjennom Sahara med saltblokker. Ganske utrolig at det i 2009 fortsatt transporteres salt på denne måten!

Påsketur

Hva gjør man når det er påskeaften og en befinner seg i Sahara, noen tusen kilometer unna nærmeste snøflekk? Jo, man tar med seg miniski, akebrett og snowboard til nærmeste sanddyne. Det går så det suser!
Tradisjonen tro ble det også i år arrangert påskefrokost med påfølgende aking og diverse aktiviteter i sanda her i Douentza. Når man bor i et land hvor ingen vet hvor de var når Oddvar Brå brakk staven, og ingen noensinne har hoppet etter Wirkola, så gjelder det å være kreativ for å holde stolte norske skitradisjoner i hevd. På den positive siden er jo at vi slapp å smøre med klister, og ingen klaget over at de frøys på beina..
Når det gjelder den lokale maliske deltakelsen , så var den heller tynn. Hverken Kollen-brøl eller bikkja i bakken skapte nevneverdig entusiasme hos de fremmøtte tilskuerne, derimot lo de godt av endel av fallene som ble prestert! Så hvem vet, kanskje er spiren sådd for en fremtidig malisk deltakelse i vinter OL.
Den store påskefølelsen kom definitivt når vi alle fikk utdelt kvikk lunsj, Anthon Berg påskeegg, og en appelsin hver, direkte sendt fra Norge for anledningen. For en lykke! Det smakte helt fortreffelig! Så fikk det ikke hjelpe at sjokoladen smeltet raskere enn vi klarte å spise den, og at sanda knaste godt i tenna i mellom munnfullene med appelsin...

Varmetid

Så er varmetiden for alvor over oss. Allerede før vi ankom Mali, var vi blitt advart om hvor ekstremt det er her i varmetida. La det være sagt med en gang, det er fryktelig varmt!
Hver eneste dag kryper kvikksølvet over 40 grader i skyggen. Foreløpig stopper det på 41-42, men innen april er omme skal vi visstnok se 50-tallet...
Det er de glohete ørkenvindene fra Sahara som nådeløst feier over Sahel-landskapet på denne tiden av året. Når du er ute så føles det akkurat som om du har en hårtørrer mot ansiktet. Denne eksepsjonelt varme vinden, kombinert med den alltid tilstedeværende brennende solen, skaper temperaturer og livsvilkår som er helt i grenseland for hva mennesker og dyr kan tåle. For det er ikke bare vi som sliter, malierne synes også det er for varmt, og overalt ligger det folk rett ut i skyggen.

Det er naturlig nok viktig å avpasse tempoet etter varmen, man kjenner at yteevnen reduseres dramatisk, og man blir slapp, sliten og fort frustrert.
Det å dekke grunnleggende behov som å få i seg nok drikke og næring, samt å sove mye, er helt avgjørende for hvordan man takler denne ekstreme varmen over tid. For det er ikke akkurat snakkk om en 14-dagers periode, varmetida varer helt til langt ut i juni, da den endelig kuliminerer i at regnsesongen starter.

Den høye temperaturen får også merkelige konsekvenser på annet enn oss mennesker. Jeg kan nevne at skosåler faller av skoene fordi limet ikke tåler varmen.(norske sko). Glasset på solbrillene mine som lå i bilen smeltet, og sykkeldekk som står i sola punkterer.

Tidligere har vi sovet mye ute på taket. Det er for varmt nå, så selv Johannes og Magnus har trukket inn. Heldigvis har vi air-condition på begge soverommene, som gjør at vi alle sover godt om natta. Strøm er dyrt og sjeldent her i Mali, så vi prøver å unngå å bruke aircon annet enn på natta. Inne-temperaturen i huset vårt er nå aldri under 34 grader. Over tid er det ganske anstrengende, og av og til blir man nærmest litt desperat, men heldigvis takler ungene varmen utrolig bra. De klager sjelden og er forbausende energiske og fornøyde.
Vi visste at denne perioden kom til å bli tøff, vi tar det som en utfordring og forsøker etter beste evne etter å mestre denne ekstreme varmen. Allikevel er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig deilig å tenke på at det nå er mindre enn seks uker til vi igjen setter beina på norsk jord...

Lærere kan brukes til så mangt..

Her i Mali har skolebarna fått en noe uventet, men sikkert kjærkommen ekstra ferie. Det skal nemlig gjennomføres en folketelling, og presidenten har bestemt at folketellingen,den skal naturlig nok landets lærere utføre! I to hele uker er alle skoler stengt, mens lærerne vandrer rundt i by og bygd for å registrere borgere. Presidentens offisielle begrunnelse for hvorfor nettopp lærerne ble utpekt til denne oppgaven, er følgende: "Lærerne er de eneste som både kan telle og skrive, og som vet hvor folk bor..."
Det er jo en fantastisk tillitserklæring fra landets president, som jeg er overbevist om at det maliske lærerkorpset setter umåtelig stor pris på..
Når skal Jens Stoltenberg slippe katta ut av sekken, og endelig fjerne all tvil om at norske lærere nå både kan telle og skrive? På den annen side, det ville vel blitt betraktet som rent valgflesk...

Hverdagsliv i Mali

Noen av dere lurer kanskje på hvordan hverdagen vår i Mali fortoner seg. På samme måte som for dere hjemme, varierer naturligvis også vårt aktivitetsnivå. Det er perioder hvor det skjer mye, og det er absolutt dager hvor vi synes det skjer lite. Varmen krever også at man setter ned tempoet i perioder, noe som kan være vanskelig for oss nordboere, men helt nødvendig her i Mali.
Denne uken har bydd på relativt mange aktiviteter. På fredag holdt vi avskjedsfest for familien Hinderaker, som reiser hjem til Norge etter 4 år i Mali. Vi var samlet 25 stk til pizza og brus i hagen vår, ungene koste seg med film på storskjerm.

Lørdag pakket vi bilen og forflyttet oss de to timene det tar å komme til Sevarè. Det er i denne byen den andre norske skolen i Mali befinner seg, og vi bor alltid hos vår lærerkollega, Lise, som både har hjerterom og husrom!
På søndag var Benedicte i et muslimsk bryllup i Mopti. Intet mindre enn fire av søsknene til en av de ansatte i MELM, skulle gifte seg. Bryllup i Mali er et fantastisk skue, med hundrevis av mennesker i praktfulle fargerike antrekk. Det er sang og dans, og det er en mengde ritualer som er helt fremmede for oss. Som hvit blir man betraktet som æresgjest, så man får de beste plassene og blir oppvartet etter beste evne.
På mandag hadde vi felleskole i Sevarè. Hva gjør man når temperaturen runder 40 grader i skyggen? Jo, hele skolen reiser naturligvis til nærmeste svømmebasseng, hvor vi bader og spiser is!! For å gjøre dagen fullkommen for elevene, hadde vi overnatting på skolen fra mandag til tirsdag. Sammen med de canadiske barna, koste vi oss med leker og spill hele kvelden, når klokka ble elleve krøp alle inn i myggteltene sine og sovnet!
På tirsdag fikk vi ny bil! Ironisk nok måtte vi altså til Afrika for å få ny bil. Den er naturligvis ikke vår personlig, men vi skal disponere den resten av vår tid i Mali. Det er en splitter ny Toyota Hilux, firehjulstrekk og sterk som rakkern, tar seg frem både i bushen og på sanddyner. Klart det er moro med ny bil, men det blir ikke lett å komme hjem til Baleno`n nå...

Det var litt fra denne uka!
Under kan du se et slideshow med bilder fra denne ukas opplevelser og aktiviteter. Kos deg :)

Hva er fattigdom?

Vi har nå snart bodd 8 mnd i Afrika, på mange måter virker det som vi har vært her mye lenger.Læringskurven har vært bratt både når det gjelder språk og kultur. Den første perioden her nede var vi nærmest lamslåtte i forhold til kontrastene til vår egen "verden". Vi var jo mentalt forberedt på de enorme forskjellene i levemåter og levekår, men å vite at vi skulle bo her og være en del av dette samfunnet føltes veldig sterkt på kroppen.
Noe av det mest utfordrende i møte med et u-land som Mali, er naturligvis fattigdommen. Til å begynne med virker den altoverskyggende, og det er vanskelig å fokusere på noe annet. Etterhvert oppdager man at vi har en rekke stereotypier og holdninger til fattigdom, som er forankret i vår erfaringsbakgrunn. Gradvis endres brillene man observerer livet rundt seg med, og etter en stund fortoner ikke virkeligheten seg fullt så svart-hvit lenger.
For hva er egentlig fattigdom?
I Norge regnes man som fattig hvis man ikke har råd til å reise på ferie, eller la barna delta på fritidsaktiviteter. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere, bare forsøker å illustrere spennvidden i begrepet fattigdom. I Mali er det et fåtall som har mulighet til å skaffe seg tv, moped eller bil, og de fleste bor uten innlagt vann eller strøm i husene sine. Men her i Mali vil jeg ikke betrakte det som fattigdom!
Fattigdom er når barna legger seg sultne kveld etter kveld.Fattigdom er når mer enn halvparten av barna i mange landsbyer dør fordi de ikke har rent drikkevann. Fattigdom er at tusenvis av barn ikke får mulighet til skolegang, og dermed blir fratatt muligheten til et annet liv.
Det finnes altså store nyanser når det gjelder fattigdom og levekår i et land som Mali. Det å ha lite er ikke alltid synonymt med nød og elendighet. Om vi våger å måle livskvalitet i antall smil, så tror jeg malierne kommer bedre ut enn de fleste. Hjemme er vi i overkant opptatt av det lille vi ikke har, her i Mali er de veldig glade for det lille de har. Kan det være sånn at takknemlighet er omvendt proposjonalt med velstand..?